Norsk Botanisk Forening

UKENS VILLBLOMST
Bokmål, nynorsk: russeburkne
Davvisámegiella: nuortasáhpángáiski
Vitenskapelig: Diplazium sibiricum (Turcz. ex Kunze) Sa.Kurata
Storburknefamilien – dealgešattut – Athyriaceae

Russeburkne er i Norge en ytterst sjelden bregne som er begrenset til Gudbrandsdalen. Vi har tre planter med denne utbredelsen, først og fremst i bratte utilgjengelige bekkekløfter i Gudbrandsdalen, og to av dem er bregner: russeburkne og sudetlok, mens den tredje er skogranke, vår eneste ville Clematis. Disse utgjør kjernen i begrepet «huldreplanter», som også omfatter noen andre, noe mer vidt utbredte arter med forkjærlighet for bratte, utilgjengelige bekkekløfter og nordvendt og østvendt gammelskog i fuktig mikroklima.

Russeburkne er en bregne som dermed få har sett, bortsett fra botanikkinteresserte som valfarter til lokaliteter for sjeldne arter. Men den er egentlig svært lett kjennelig. Den er en stor bregne, på størrelse med skogburkne, sauetelg og ormetelg, men til forskjell fra dem er den ikke tuedannende – den har en krypende jordstengel der bladene kommer opp ett og ett, og bregna danner dermed t***e kloner som kan dekke et par kvadratmeter. Bladene er trippelfinnet (tre ganger finnet). Bladomrisset er grovt sett trekantet, altså bortimot sauetelg-aktig, med langt skaft uten finner, men førsteordensfinnene er lengre, slik at bladplata blir breiere, og de nederste førsteordensfinnene har en snodig fasong: de er ikke breiest ved basis (dvs. de første annenordensfinnene er ikke de største), men på midten. Tredjeordensfinnene er butte, avrunda og tungeforma, litt som andreordensfinnene til ormetelg. Soriene (sporangiehopene) er avlange, rette, og sitter tett sammen i 2-4 par på undersida av tredjeordensfinna, litt som typografiske anførselstegn (««). Denne parvise tosidige plasseringen av soriene er typisk for slekta Diplazium. Soriene har sidestilt slør med småhåra kant. Bladskaftene har nederst påfallende mørke, nesten kullsvarte skjell – mye mørkere enn noen annen liknende norsk bregne. Første synsinntrykk når en får øye på planta er en slags mellomting mellom sauetelg og einstape, eller en svært forvokst fjell-lok.

Den norske utbredelsen er seks små lokalitetsklynger i Gudbrandsdalen: Bårdsengbekken i Øyer, rundt Ringebu sentrum, Frya bakside i Sør-Fron, Kvam i Nord-Fron, og Sjoa og Otta i Sel. I Sverige har den to vidt atskilte knøttsmå prikkgrupper: i Jokkmokk kommune i Norrbotten og i Bräcke kommune i Jämtland. I Finland er den nordligste forekomsten nær norskegrensa, i Inari kommune noen mil øst for Karasjok. Men i Øst- og Sørøst-Finland og Karelen blir prikktettheten større, og så fortsetter arten som en spredt borealt utbredt skogbunnsbregne gjennom europeisk Russland og Sibir til Japan, Sakhalin og Kamtsjatka. Utbredelsen på GBIF ser noe ujamn ut, men det er vanskelig å vurdere hva av dette som er reelle småhull i utbredelsen og hva som er lav registreringstetthet.

De ekstreme huldreplantene russeburkne, sudetlok og skogranke utgjør selvsagt et plantegeografisk problem. Det er nærliggende å anta at de har kommet hit a) selvsagt på en tid med mye mer og mer sammenhengende gammelskog enn i vår tid (noe vi lett glemmer, slik våre maltrakterte landskaper ser ut i dag), og b) på en tid med et klima som liknet mer på mikroklimaet i trange bekkekløfter – dvs. kjøligere og fuktigere. En kan enten anta at dette er tilfeldige langveisspredninger – spesielt bregnesporer kan selvsagt transporteres langt med vinden – eller at artene har hatt en noe mindre disjunkt utbredelse en gang, dvs. i hvert fall delvis fylt dagens luke eller gjort den lettere forserbar, og at dagens forekomster har sterk relikt-karakter som siste gjenværende forekomster av arter som kan ha vokst også andre steder, men gått ut. Disse to forklaringene trenger heller ikke å utelukke hverandre, de kan utmerket godt kombineres. Og antakelig er dette bare ekstreme varianter (ekstreme relikt-overlevere og/eller ekstremt langveisetablerte) av samme mønster som også de mindre ekstreme huldreplantene og huldrelavene viser, tenk f.eks. på huldregras og skogsøtgras – arter knyttet rå og fuktige gammelskoger i nordvendte baklier og kløfter.

I Norge ble arten første gang samlet i 1822 i Sel av Pehr Fredrik Wahlberg (1800-1877), som seinere ble professor i Stockholm, men han feilbestemte den som fjell-lok og så ikke noe oppsiktsvekkende i funnet. Så samlet Søren Christian Sommerfelt (1794-1838) en for ham fortsatt ukjent bregne ved Kringen i Sel i 1831, og han var overbevist om at det var en ny art for vitenskapen. Han hadde først tenkt å publisere den som Aspidium kringelianum, men da han så publiserte arten i 1834, ble det under navnet Aspidium crenatum Sommerf. Rolf Berg (i sin helt sentrale artikkel om artens oppdagelseshistorie og norske utbredelse i Blyttia 2/2000) spekulerer i at Sommerfelt skiftet navn fordi Kringen er mest kjent for slaget mot skottehæren i 1612, og skottehæren på den tida sto i svensk tjeneste. Dermed ble det for politisk betent å trekke fram dette stedsnavnet i unionstida og i en artikkel i det svenske vitenskapsakademiets tidsskrift.

Men samme år som Sommerfelt publiserte arten fra Norge, publiserte den russiske botanikeren Nikolaj Turtsjaninov (1796-1863) en art, Aspidium sibiricum, fra Dahuria i Sørøst-Sibir. Det vil si, han brukte navnet uten gyldig publisering (og dermed er det et «nomen nudum»), og dette artsepitetet ble så gyldig publisert i 1837, men nå innen slekta Asplenium, som Asplenium sibiricum av Gustav Kunze (1793-1851), en tysk zoolog og botaniker i Leipzig som arbeidet spesielt mye med bregner. Han krediterte eksplisitt Turtsjaninov som opphav for navnet, og dermed blir dette en «ex-publisering» og ikke en omkombinasjon av et tidligere gyldig publisert takson i en ny slekt: Asplenium sibiricum Turcz. ex Kunze. Det er vanskelig uten å pløye litteratur å tidfeste når folk begynte å synonymisere Sommerfelts og Turtsjaninov/Kunzes navn, men antakelig ble dette klart relativt tidlig.

Den finske botanikeren Fredrik Nylander (1820-1880) omkombinerte deretter Sommerfelts «crenatum»-epitet som Athyrium crenatum (Sommerf.) F.Nyl. i 1844, og dette ble dermed det tidligst publiserte navnet på arten som en Athyrium. Dette ble det navnet som festet seg i skandinavisk botanikk, også i Lids flora fram til og med 1979-utgaven. Men så, i 1961, flyttet den japanske skogbotanikeren (og ikke minst bregneforskeren) Satoru Kurata (1922-1978) arten til den stort sett tropiske slekta Diplazium, men gjorde det kloke valget å bruke det østasiatisk-baserte sibiricum-epitetet etter Turtsjaninov og Kunze i stedet for Sommerfelts crenatum-epitet fra artens aller vestligste utpost, selv om Sommerfelts navn faktisk var det aller tidligste gyldig publiserte navnet på arten. Og fra og med Lids femteutgave i 1985 ble Diplazium sibiricum (Turcz. Ex Kunze) Sa.Kurata det vanlig brukte navnet på russeburkna også i Norge.

Det norske navnet russeburkne må være designa av Rolf Nordhagen i hans flora i 1940, og så videreført av Johannes Lid i hans flora (1944). I den rådende floraen fra før det, Olaf Alfred Hoffstads «Norsk flora», er arten oppført uten norsk navn hele veien, selv i 1944-utgaven, men navnet er på plass i 1957-utgaven, der han i forordet klart viser at han har gjennomført Nordhagen og Lids norske navn. Det må bety at arten ikke ble omtalt med noe norsk navn før Nordhagen.

Russeburkneslekta Diplazium har i dagens oppfatning 471 aksepterte arter (POWO), og er ei pantropisk slekt med noen få tempererte-boreale arter.

Slekta føres i dagens PPG I-system fra 2016 (Pteridophyte Phylogeny Group) til storburknefamilien Athyriaceae, en kosmopolittisk familie med tre slekter (storburkneslekta Athyrium med 207 POWO-aksepterte arter, Deparia med 79 aksepterte arter, og russeburkneslekta). Storburknefamilien føres i sin tur sammen med bl.a. småburknefamilien Aspleniaceae, hengevingfamilien Thelypteridaceae, lodnebregnefamilien Woodsiaceae og bjørnekamfamilien Blechnaceae til underordenen Aspleniineae i den store sisselrotordenen Polypodiales.

Diplazium – fra gresk «diplazo», jeg fordobler, henviser til at soriene sitter på begge sider av småfinnas midtribbe, derav det typiske ««-utseendet.
Sibiricum – fra Sibir
Crenatum – rundtanna, etter den avrunda formen på tredjeordensfinnene







Jan Wesenberg