Lars Eriksen Eitran

I går var det 1. mai.

Og jeg tok meg selv i å tenke på hvor mye i arbeidshverdagen vår vi bare tar for gitt.

For jeg trodde lenge at det bare var sånn det skulle være.

At vi hele tiden måtte strekke dagen.
At pauser var noe man tok hvis man rakk det.
At lista var kaotisk, og at vi bare måtte stå i det.

Jeg stilte aldri spørsmål ved det.

Jeg bare gjorde det.

Spiste lunsj på tre minutter.
Tok “bare én til”.
Presset inn ekstra selv når jeg egentlig var ferdig og hadde lyst til å gå hjem.

Helt til jeg begynte å stille meg selv et enkelt spørsmål:

Må dagen min faktisk se sånn ut?

Det var der det snudde for meg.

Jeg begynte å planlegge dagen min, ikke bare fylle den.

Bestemte sluttid før jeg startet.
La inn pauser før jeg trengte dem.
Sluttet å presse inn “bare én til” når dagen allerede var full.
Så på flyten i lista, ikke bare hvor mange kunder jeg fikk inn.

Det gjorde meg ikke mindre effektiv.

Det gjorde meg roligere.
Mer til stede.
Og jeg hadde faktisk mer igjen å gi til hver kunde.

Kanskje er det nettopp det som er poenget.

At vi faktisk kan planlegge dagene våre annerledes, selv om vi ikke alltid har gjort det.

Hva er én ting i dagen din du kunne planlagt annerledes?